(2006)
«Klassekampbegrepet er et dinosaurbegrep,» skriver Eivind Riise Hauge i Klassekampen 29. mai, og mener da at det er gammeldags, unyttig, ja direkte feil. Han antyder også at avisa bør skifte navn.
Dette er et ikke heilt uvanlig synspunkt. Jeg har i ei årrekke brukt litt tid på gatesalg av den herværende trykksak. Nesten hver eneste lørdag er det en eller annen munter herre (nesten alltid en herre) som ler noe slikt som: «Nei, klassekampen – den er over nå.» Det interessante med utsagnet er at det er en innrømmelse av at klasser og klassekamp har eksistert. Men det var før. Ettersom replikken gjerne avgis i fart, er det sjelden høve til å be om å få vite når klassekampen blei avblåst.
Den våkne leser vil nok skjønne at jeg uansett mener både Hauge og den forbipasserende herren tar feil. Men jeg skjønner for så vidt at det kan se ut som om klassekampen er over. Det er i grunnen nokså lite streiker å se, og lynsjing av direktører forekommer nesten aldri.
Men som en veit – det trengs to for å danse tango. Klassekamp er det ikke bare arbeiderklassen som driver med. Andre er minst like aktive. Når folketrygda nå skal raseres og legges ut til privat profitt, så er det eierklassen som driver beinhard klassekamp. Når de forsøker seg på å endre arbeidstidsbestemmelsene, det samme. EUs tjenestedirektiv. «Fritt brukervalg» i eldreomsorgen. Ny skolestruktur. Universitetet som butikk. Samme sak, i bunn og grunn.
Og når kvinner, over 90 år etter at de fikk slåss seg til stemmerett, fortsatt må klare seg med deltidsjobber og lave lønninger, ja så skyldes også det i hovedsak at eierklassen (eller borgerskapet som de mest umoderne sier) tjener best på det.
Og fordi eierne er så flinke til å drive klassekamp, så er det mange på den andre sida som dag ut og dag inn driver motkamp. Ofte kan det virke smått og ensomt – kanskje av og til nyttelaust. Men hver liten seier mot sosial dumping, mot individuell lønn, mot nasjonale prøver, mot privatisering er en seier for den rette sida i klassekampen. Og hver gang Klassekampen skriver om dette, gjør den ære på navnet sitt, og mange av oss blir glade og tenker: Gid den lenge, lenge leve må.