(2014)
Lesehjelp som viser hvordan programkomiteens innstilling til nytt sosialismekapittel i Rødts prinsipprogram ville sett ut med alle endrings- og tilleggsforslag fra Jørn Magdahl og Gudmund Dalsbø
Noe må gjøres.
I rundt 200 år har først vår del av verden, og etter hvert stadig større deler av kloden og tilværelsen, vært styrt etter det kapitalistiske hovedprinsippet: Pengene rår. Sagt på annet vis: Kapitaleierne har det aller meste av makta i samfunnet; de er få, men de avgjør det meste og viktigste. Under kapitalismen gjelder det alltid for eierklassen å samle mer kapital enn den hadde før. Det viktigste er derfor å tjene penger. På hva er ikke viktig for eierne. Derfor prioriterer de verken folk eller livsvilkåra på kloden.
Når noen få har stor makt, betyr det at de mange er maktløse. Kapitalen som eierklassen sitter på, er samla opp gjennom utbytting av arbeidsfolk, naturen og fattigere nasjoner.
Rett skal være rett, kapitalismen er ikke den samme i dag som for 200 år siden, og det er store ulikheter landa imellom. Det finnes rimelig godt fungerende velferdsstater, og det finnes tungt undertrykkende diktatur. I mange land har arbeiderklassen slåss til seg sosiale retter og en viss medvirkning i samfunnsstyringa, men bak denne fernissen ligger det en stadig mer kapitalistisk kapitalisme.
Gjennom imperialismen og kolonialismen har kapitalismen bredd seg over heile kloden. Avkoloniseringa har ikke endra på dette. Da den kalde krigen tok slutt, blei landa i Østblokka raskt inkorporert i det rådende systemet. Likedan med Kina, samme hvilke fraser herskerne der benytter. Finanskapitalen har vokst fra å være en hjelpedisiplin for industrien til å bli blant de største og viktigste aktørene. Statsmakta – med sine særlige militære og juridiske rettigheter – er de fleste stedene i verden en integrert og sentral del av storkapitalen med direktører som skifter plass etter som det passer. Lovgiverne har tilpassa regelverket maksimalt til beste for kapitalen. Trenden de siste tiåra er at stadig mer av velferden i vestlige land blir gjort til vare på verdensmarkedet, og slik har kapitaleierne fått sugerør ned i felleskassa.
Profitørene har bedre tider enn noensinne. Verden er mer kapitalistisk enn noensinne. På vegne av egne og andre vestlige lands kapitaleiere har Norge havna i fremste rekke blant krigførende imperialiststater.
Mest prekært akkurat nå er det kanskje at livsgrunnlaget vårt – naturen, klimaet og artsmangfoldet – trues av hensynsløshet og profittjag. Kapitalistklassen er uten evne til å endre på dette. Over heile kloden kan en se resultatet av jakta på kjappest og størst mulig fortjeneste kombinert med kapitalens anarkistiske frihet: avskoging, nedfisking, forørkning, neddemming, havforsuring og mer til.
Dette systemet er ikke rettferdig. Dette systemet er ikke funksjonelt. Ikke for andre enn de på toppen. Og systemet er absolutt ikke bærekraftig. Derfor må noe gjøres. Det er et tankekors at det på det norske Stortinget i 2014 ikke sitter en eneste representant som tydelig sier at kapitalismen er et elendig system. Det er et like stort tankekors at dette Stortinget er valgt av folket, at det store flertallet av folk i Norge framleis ser på den kapitalistiske uretten som akseptabel.
Rødt sitt hovedmål i denne fasen er å skape bevissthet om kapitalismens elendighet og viktigheta av ei ny samfunnsform, sosialismen.
Poenget med sosialismen er enkelt sagt å avskaffe kapitalen og utbyttinga, og gjennom dette skape et friere og bedre samfunn for folk flest. Et samfunn der hovedmålet med den enkeltes arbeid ikke er å øke kapitalen til eierne, men å skape trygge og meningsfulle fellesskap innenfor økologisk forsvarlige rammer.
På samme måte som kapitalismen i dag og tidligere framstår i hundrevis av varianter, vil også sosialistiske samfunn se ulike ut – alt etter tid, sted og samfunnsmessige forhold. Det er derfor ikke mulig å lage et detaljrikt programmatisk bilde av sosialismen.
Noen hovedprinsipper kan likevel settes opp. Enklest er det kanskje å si at den som et minimum skal være det motsatte av kapitalismen: Det skal ikke være pengene som rår og noen få som har makta, og det skal ikke være profitt som er hovedmålet.
Når makta ikke skal ligge hos de få, må den ligge hos de mange. Og det må være reell makt. Hvem er de mange? I Norge i dag er det i hovedsak den store klassen av arbeidere – i industri av alle slag, i handel, transport og tjenesteyting, i sjukehus og skole, på kontor og i lagerhaller, på småbruk og i fiskeskøyter, blant kunstnere og pensjonister. Etter hvert som kapitalen eter seg inn overalt, blir flere og flere til arbeidere. Store grupper som tidligere hadde en uklar plass i klassesamfunnet, får mer og mer preg av å være maktløse og styrte arbeidere. Alle har de interesse av sosialismen, systemet der de mange rår.
I motsetning til under kapitalismen bør det i sosialistiske samfunn råde stor valgfrihet. Uten denne friheten er makta illusorisk. I dagens utbyttersamfunn får arbeideren betalt for en del av arbeidstida si, mens arbeidskjøperen tar ut verdien av resten (merarbeidet) som profitt. Og systemet er slik at kapitaleieren tvangsmessig er nødt til å benytte denne profitten i en stadig hardere konkurranse mot klassefellene sine – for å oppnå enda mer profitt. Når det vidunderlige skjer at en under sosialismen er fri fra profittvangen, kan folk i fellesskap drøfte og avgjøre hvordan overskuddet skal brukes – valgfriheten er stor og de mange skal rå: Kortere arbeidstid? Mer miljøvennlige produksjonsforhold? Investeringer til beste for framtidige generasjoner? Forsking? Større produktutvalg? Hensyn til tradisjoner? Dette vil være en reell frihet, større og mer ekte enn det som makta markedsfører i dag. Det vil også være en frihet til å gjøre dårlige valg – og det bør det gis økonomisk og sosialt rom til.
Når Rødt i dette programmet sier lite om hvordan disse mulighetene skal benyttes, er det med hensikt. For framtidas musikk kan og skal ikke komponeres på forhånd. Det er de som konkret kjemper mot kapitalismen og konsekvensene av den, som skal være komponistene.
Representative folkevalgte forsamlinger må ha den overordna kontrollen med økonomien og statsapparatet. Samtidig må folk ta stadig mer direkte makt på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, og blant annet gjennom bruk av ny teknologi må de ha mulighet til å delta i de store avgjørelsene.
Som Rødt ser det nå, mener vi at om folk skal få reell makt, så må det satses mer på mindre samfunnsenheter, på lokalsamfunn av ulike slag. Det finnes mange erfaringer – gode og dårlige – fra slikt som arbeiderstyre på fabrikker, nabolagskomiteer, deltakende budsjettering og folkekommuner. Disse erfaringene må studeres grundig. Når slike forsøk har mislykkes, kommer det gjerne av at de har hatt kapitalismen sitt hovedprinsipp, et profittstyrt storsamfunn, som innskrenkende grunnlag. Slik vil det ikke være i et sosialistisk samfunn. Allerede i dag vil det være et poeng å prøve ut slike løsninger, som til en viss grad kan gi folk erfaringer med lokal styring, maktdeling og prioriteringer uten tanke på profitt.
Informasjonsteknologien gir menneskene stadig mer hjelp til å løse fortidas og dagens problem. Internettet åpner for kommunikasjon i sanntid og gjør det mulig å få omfattende informasjon om erfaringer fra heile verden. Denne teknologien kombinert med nye produksjonsformer kan gjøre at mye av produksjonslivet kan føres tilbake til bygder og andre lokalsamfunn, samtidig som en kan ha planer og samarbeid på et overordna plan. Dersom dette blir brukt til beste for folk, og ikke for å oppnå maksimalprofitt, blir det gode muligheter til maktspredning.
Automatisering og annen teknologi har redusert arbeidsmengden som kreves for å produsere varer. Denne produktivitetsøkninga er så langt i stor grad brukt til å gjøre kapitaleierne rikere og til å skyve arbeidsfolk ut i arbeidsløshet. Men økninga kunne – som nevnt over – vært (og kan bli) brukt til å redusere den nødvendige arbeidstida i produksjonen. Det vil da være mulig å gi folk tid og krefter til å delta i styringa av samfunnet, både lokalt og i større sammenhenger.
Kortere daglig arbeidstid vil åpne for et mer likestilt arbeidsliv og bedre arbeidsdeling i hjemmene. Dette er særlig viktig for kvinnene, som under kapitalismen er pålagt en mengde ubetalt arbeid. Tiltak som kan redusere dette arbeidet, bør en prioritere høyt, for eksempel gode barnehager, omsorgsboliger og fellesløsninger for slikt som matlaging og klesvask.
Hvordan unngår en at profitten rår? Ved å ha ei planmessig styring av produksjonen basert på folks behov, et system som ny teknologi hver dag gjør lettere å oppnå. Men også ved gradvis å ta varer ut av markedet, sånn at de ikke er varer lenger. I Norge er store deler av skole- og helsevesenet ikke styrt av markedet, enda om kapitaleierne slåss for å ta over dette feltet også. Det er en viktig kamp å hindre at de får videre framgang her.
Om en ser bort fra dagens skranker i form av kapitalens kampkraft og EU-direktiv, vil det ikke være vanskelig å overføre store samfunnsområder til felleseiendom for samfunnet. Det gjelder for eksempel områder som transport, strømforsyning, teletjenester, arbeids- og boligformidling, banktjenester, barnehager og museum. Dette kan gjøres nesten over natta. Samtidig kan en fjerne kvasimarkeder, som internfakturering i det offentlige og unødig egenbetaling på helsetjenester, utdanning og kultur.
Dernest er det kan hende tida for å gå løs på det som utgjør de største kostnadene for folk flest – og likevel er nærmest heilprivatisert, som for eksempel bolig og medisin. Boligmarkedet kan reguleres på mange vis: konkurranse fra offentlig støtta husbygging, offentlig betalt infrastruktur, regulerte markeder, spekulasjonshindrende lover, endringer i arvelova osv. Etter hvert blir kanskje det vanlige at boligene er samfunnseide.
Medisinindustrien er et av de beste eksempla på hvor urimelig kapitalismen fungerer. Produksjon som kan bety liv eller død for millioner av mennesker, blir ikke styrt av behov, men av verdensomspennende, patentpugende firma som har eiergevinst som eneste suksessmål.
Steg for steg må en i et sosialistisk samfunn gjøre det slik at det er nytteverdien av varer og tjenester som er det sentrale, ikke prisen og mulighetene til fortjeneste.
Under kapitalismen har menneskene ulik verdi. En velfungerende sosialisme krever et nitid arbeid for å gjøre slutt på dette. Den største ulikheta er allerede nevnt: klasseskillene. I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen ha overtatt makta, og slik vil ulikheta mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.
Det finnes også mange andre skiller. Det viktigste i Norge er trulig skillet mellom mann og kvinne, ettersom det innebærer at den ene halvparten av folket generelt er lavere verdsatt enn den andre. Dette har årsaker som ligger både i kapitalens behov og i tusenårig kultur. Systematisk arbeid for å bygge ned dette skillet trengs for å skape frihet for alle. Staten og de levende lokalsamfunna må alle arbeide målbevisst for at kvinnene skal ha like stor makt og verdi som mennene. Samtidig trengs det særegen og sjølstendig kvinneorganisering som kontinuerlig overvåker situasjonen og presser på for forbedringer.
Kapitalen har også sett seg vel tjent med å sette arbeidsfolk opp mot hverandre basert på hudfarge, hjemsted og tru. Mot dette setter Rødt et samfunn der et menneske er et menneske – der folk ikke er like, men der de er like mye verdt.
I det heile tatt er det slik at ei gruppe ikke kan være fri om den er med på eller godtar undertrykkinga av ei annen. Ettersom et sosialistisk samfunn skal være et frihetssamfunn, er det nødvendig at flest mulig er bevisste på og kjemper mot undertrykking som de deltar i personlig eller i gruppe; det være seg på grunnlag av alder, hudfarge, kjærlighetspreferanser, livssyn eller andre forhold. Og også på disse felta trengs det at de undertrykte sjøl organiserer seg og tar ledelsen i frihetskampen. Det er også heilt påkrevd at Norge gjør slutt på undertrykkinga av den samiske nasjonen og avvikler den stadig økende norske imperialistiske utbyttinga av land rundt om på kloden. Internasjonal solidaritet er en sentral del av sosialismen, og et sosialistisk Norge bør knytte bånd til og støtte folkelige og framtidsvennlige bevegelser i andre land.
Naturen og økosystema er blant de største taperne under dagens kapitalisme. Profittjaget, veksttvangen og mangelen på plan og styring gjør at de største bandittene tjener mest og at miljøvennlige løsninger blir gitt på båten.
Sosialisme innebærer at folket fritt kan vedta å benytte merverdien som skapes i produksjonen, på en måte som er bærekraftig. Dette er en heilt ny situasjon. Men at en har frihet til å gjøre det, betyr ikke at det vil bli gjort. Derfor trengs det aktive miljøbevegelser også i det nye samfunnet; ja mer da enn nå, for bare da vil slike bevegelser kunne få reelt gjennomslag.
Og alt i dag bør arbeiderklassen forberede seg på dette og skaffe seg grønn kunnskap og knytte kontakter med grønne sosialister rundt om.
Frigjøring kan bare være arbeiderklassens og folkets eget verk – og ikke noe mindre grupper kan gjennomføre i folkets navn. Det er ikke mulig å si når og under hvilke omstendigheter folket ikke lenger vil godta urettferdighetene som følger av den store (og økende) konsentrasjonen av eiendom, kapital og makt hos en liten eierklasse.
Sikkert er det at den økonomiske og politiske situasjonen kan forandre seg fort, og at grunnleggende endringer bare er mulig gjennom sterk folkelig vilje og mobilisering. Et ønske om store politiske og økonomiske omveltninger vil med stor sannsynlighet bli møtt med hard motstand fra krefter både i Norge og utlandet – så som økonomiske makthavere, ledende byråkrater i staten og topper i politiet og militæret.
Ønsket om endringer av maktforhold vil i et samfunn som det norske komme til uttrykk gjennom opprør, men også ved valg. Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere dette, men vil bruke uakseptable midler for å forhindre at folket tar den politiske makta, og dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen.
Rødt, som de fleste andre, ønsker at overgangen skjer fredfullt og uten for mye kaos. Men en revolusjon er en brå og ganske ukontrollert overgang fra ei tilstand til ei annen. En kan ønske å ha full kontroll på prosess og resultat, men virkeligheta er ikke slik. Derfor kan Rødt heller ikke programfeste nå hvordan den store omveltinga skal gå for seg, når kapitalismen sendes på skraphaugen.
Forhold som kan være avgjørende er blant annet om Norge er det første landet i vår del av verden der det skjer et stort opprør, eller om vi følger utviklinga i andre land; om det er stor arbeidsløshet og nød eller om folk har det materielt nokså bra; om landet er kasta ut i ei større miljøkrise, eller om vi lever i tilsynelatende harmoni med naturen. Svara på slike spørsmål vil være avgjørende for hvordan revolusjonen blir seende ut – og hvordan landet og livet er i den første tida etter. Tryggest på et godt resultat er arbeiderklassen om den er velorganisert og har satt seg klare mål. Derfor er det viktig alt nå å arbeide for en sterk, mangfoldig og reelt medlemsstyrt fagbevegelse med framtidsmål som er større enn det daglige brødstrevet og som forbereder seg på at medlemmene skal ta ansvar for styringa av samfunnet.
Rødt ser det som fundamentalt at det sosialistiske systemet snarest råd får stadfesta sin legitimitet gjennom frie valg.
Det er, som nevnt, grunn til å mene at sosialistiske samfunn vil fungere best om det ligger mye makt lokalt. Samtidig vil det være nødvendig raskt å få på plass ei effektiv sentralmakt, både for å få samfunnslivet opp å gå igjen og for å hindre tilbakeslag fra innen- og utenlandske motstandere. Å få til en god balanse mellom sentral og lokal styring vil være ei svært viktig og svært vanskelig oppgave, og det trengs bevisste, organiserte og skolerte krefter på alle nivå for å få dette til.
Om det sosialistiske samfunnet skal innebære at folk flest får mer frihet og glede, kreves det ganske annerledes organisering enn i dag. De mange demokratiske rettighetene – både kollektive og individuelle – som er kjempa fram under kapitalismen, må forsvares, men også videreutvikles, slik at de er reelle for alle og ikke avhengige av posisjoner, kapital og utdanning. Frie valg og folkeavstemninger vil være viktige, men dette er utilstrekkelige mekanismer, og det bør arbeides for å finne flere sosiale og teknologiske løsninger for å oppnå et reelt folkestyre.
Det vil heilt sikkert være folkevalgte organer av mange slag: Vil det være best med ett storting eller mange småting – eller kanskje begge deler? De politiske partia vil ikke nødvendigvis være de samme som vi har i dag (heller ikke Rødt). Det er sannsynlig at det vil ha vokst opp et stort mangfold av organisasjoner og bevegelser i kampen for et nytt samfunn, og disse må sikres plass i styringa videre.
Det vil være viktig med mangfold og kreativitet. Ikke som i dag at friheten er begrensa til å kjøpe varer og selge arbeidskrafta si, men frihet for alle til å tenke, skape, bidra i samfunnet, til å bli satt pris på og føle seg trygg. Religionsfrihet? Ja, folk må gjerne tru som de vil, men det er i lengden kanskje ikke ei offentlig oppgave å støtte og oppfordre til rein overtru.
Samtidig er det nødvendig å være klar over at mange av dagens problemer vil finnes også i det nye samfunnet: Det vil være motstand mot det nye, det vil være miljøproblem, rasisme og kvinneundertrykkende holdninger, maktsjuke og uenighet. Hvis den reelle makta blir liggende hos noen få, tar det ikke lang tid før de vil bruke denne makta til å ivareta egne interesser – og dermed i realiteten gjenopprette et undertrykkende klassesamfunn. Det må etableres reelle systemer for maktkontroll (for eksempel ved rotasjon i verv og rett til å tilbakekalle representanter), og det store flertallet må sikres muligheter til deltakelse i samfunnsstyringa. Alt dette peker på at den raske politiske revolusjonen må videreføres i en langvarig sosial revolusjon.
Ei viktig endring vil være at samfunnet baserer seg på stadig mer kollektive løsninger framfor dagens tru på at enhver er sin egen lykkes smed. Rødt ønsker et samfunn der folk tar ansvar for hverandre, der alle skal få prøve ut sine evner og der en sammen skal ha lov til å lykkes og til å feile.
Også sosialismen vil og kan endre seg med tida – både til det bedre og til det verre. Særlig det siste har vi en del erfaringer med i verden. De store sosialistiske eksperimenta i Sovjet og Kina førte til stor bedring i livsvilkåra for folk flest: bedre helse, høyere levealder, flere som kunne lese, bedre vilkår for kulturvirksomhet, bedring av kvinnene sin situasjon, økt deltakelse i styringa lokalt osv. Men etter nokså kort tid degenererte sosialismen i disse landa. I stedet for at folkemakta og friheten fikk utvikla seg videre, gikk ledelsen i parti og stat over til å bli som tidligere ledere: herskere over folket, ikke tjenere for og av folket. Vegen tilbake til kapitalismen var da ikke lang, og i dag rår profittveldet igjen i disse landa.
Den generelle lærdommen av dette bør være at sosialismen, i betydninga samfunnet etter revolusjonen, ikke kan være et mål, men bare et steg på en lang veg fram mot frihetsriket. Målet for arbeiderklassen er gjennom klassekamp å fjerne klassene og slik også klasseundertrykkinga. Dette arbeidet må fortsette uavbrutt, og det må skje i samvirke mellom folkelige organisasjoner av alle slag. Det vil være nødvendig også med opposisjonelle og revolusjonære parti i heile den sosialistiske perioden.
Når en så kommer stadig nærere målet om et samfunn uten undertrykking og klasser, i harmoni med naturens tålegrenser, vil strukturer som statsmakt og militærmakt svinne hen til et minimum, og det vil være mulig å se konturene av et virkelig frihetsrike: en verden der alle mennesker er like mye verdt, der ingen er styrende og ingen styrte, der penger er historie, og der eiendom er blitt til fellesdom. Dette kalles kommunisme.