(Ca. oktober 2021)
Etter å ha fulgt noen ordskifter i samband med valgkamp og en nasjonalforfatters åttiårsdag føler jeg en sterk indre trang til å minne om at alle elsker kommunisme. Et vel skråsikkert utsagn? Ja, jeg har jo ikke snakka med alle. Men som allment inntrykk av situasjonen i den del av verden der jeg ferdes, mener jeg det står seg.
Utsagnet krever rimeligvis en definisjon. Her er min: «Kommunisme er ei samfunnsordning som i all hovedsak er basert på fellesskapsløsninger og universelle og fritt tilgjengelige (gratis!) velferdsordninger i brei forstand.» En kommunist er da en person som arbeider for stadig flere slike løsninger/ordninger.
Biblioteka kan brukes som et godt eksempel på hverdagskommunisme. Alle blir glade av å se et bibliotek, enten det er i den nye storstua til Deichman i Oslo, på ei turisthytte eller i en tidligere telefonkiosk. På det gode biblioteket kan du lese og låne, bruke internett, se film. Noen steder kan du også låne drill og slipemaskin, og du kan printe ut en 3D-modell. Og hurra, det er for alle og det er gratis – det vil si betalt av fellesskapet.
Alle elsker også Wikipedia (på godt og vondt) – tenk at fellesskapet har klart å lage et gratis leksikon på 323 språk, og derigjennom «tvunget» Store norske leksikon til å bli gratis, det også.
I Norge er mye av utdannings- og helsetilbudet nesten gratis. Flere parti ønska seg i valgkampen at også tannhelse skulle bli slik. Det er ingen tvil – folk liker det sånn, de vil ha mer av det.
Heldigvis er det også slik at fortau og gangfelt er anlagt for og av fellesskapet. Det er mulig å tenke seg et system der du må bruke bankkortet for å få grønt lys for å krysse gata, for hvorfor skal de som ikke har tenkt seg over på den andre sida, betale for lysanlegget? Gjett om folk ville hata ei slik (ikke-kommunistisk) løsning. Alle elsker gratis stier i Marka og vårtulipaner i Slottsparken – alle hater privatisering av Nordkapp-platået og pluss-sider i nettavisene.
Internettet starta litt som en fantastisk kommunistisk ide. Ei tid kunne vi lese aviser og bøker og se filmer og høre på musikk gratis og heile tida. Men det tok slutt, nå må vi betale for VG pluss, Discovery, Spotify og Netflix. Naturligvis trenger forfattere og komponister penger til mat og husleie. Derfor kunne ikke gratismodellen fortsette, fikk vi høre. Eller kunne den det? Blei det noen gang seriøst vurdert andre løsninger enn markedet og eiendomsretten? Hadde vi fått til den gode fellesskapsløsninga, ville folk ha elska det.
Det er langt fram til et kommunistisk samfunn, og kommunister (altså vi som slåss for flere og bedre fellesskapsløsninger) må prioritere hva som er neste steg – i tillegg til tennene.
Jeg trur det er lurt å velge både stort og smått. Det små er viktig fordi det gjør folk glade og viser fram hverdagskommunisme. Kjør på med gratis adgang til museer og gallerier, med gatemusikanter og fri kulturskole, med fjerning av egenandeler på dette og hint, med strøm uten nettleie (for et tåpelig ord!).
Men det er de store kommunistiske grepa som virkelig gjelder. Nødvendige medisiner og hjelpemidler må bli gratis og tilgjengelig for alle som trenger dem. Alle har vel elska at testing for og vaksinering mot covid har vært kommunistisk finansiert. Hvorfor er det ikke slik med influensavaksine, hjertemedisin, cøliaki-mat og trygghetsalarm? (Og hvorfor er det ikke slik over heile kloden?)
Og så kanskje det viktigste: kommunistifisér boligen. Akkurat som fellesskapet ordner med skole og sjukehus, kan det ordne med bolig også. Boligbyggelaga hadde antydninger til dette i begynnelsen, men det glapp. Når det nå er aksjoner mot markedstenkinga, svarer Obos og andre med «leie til eie». Altså mer av samme privat-tenkinga. Hvor mange er det forresten som eier boligen sin? Samla sett eier bankene over 40 prosent av bolig- og fritidboligmassen i Norge. For «folk flest» er antakelig prosenten mye høyere – mange vil aldri kunne eie boligen sin fullt og heilt. Hva med ei løsning der fellesskapet eier boligen og du har borett? Er det mulig med ei ordning der et par som får tvillinger, relativt sømløst og nokså kostnadsfritt kan få seg en større bolig? Naivt? Kanskje, men naivt var det vel også en gang med tretten års skolegang for alle. Burde vi prøve noe nytt? Jeg trur mange, kanskje alle, ville elska det.
Det kan hende du sitter igjen med spørsmål nå. Her er svar på noen.
Flere spørsmål? Lag en studiesirkel sånn at du kan diskutere dette med venner og folk du stoler på. Kanskje er det noe greier av Marx og andre glupinger å lese, men viktigst er det at dere tenker sjøl.