(2005)
Virkeligheta kan framstilles på så mange måter. Tall kan bedra. Det er antakelig derfor så mange politikere kan gå rundt med glatt ansikt, nesten hva de enn gjør.
Da byrådets budsjettforslag for 2006 blei lagt fram i slutten av september, kunne Aftenposten fortelle: "Byrådet innrømmer at bydelene er blitt presset for hardt. Trøsten er at de skal de slippe å effektivisere enda mer neste år." Og det er så sant som det er sagt, for tidligere var det varsla krav om ytterligere innsparinger, men de kom altså ikke. Avisa kommenterer: "Er det en gladnyhet å slippe å stramme livreima enda et hakk?"
La oss se på virkeligheta. Bydel Grünerløkka gjorde opp regnskapet i fjor (2004) med et nettoforbruk på 843 millioner kroner. Budsjettforslaget for 2006 er på 735,5 millioner. Det er 13 prosent mindre. Og da påstår byrådet at det er innarbeidd en forventa lønnsvekst på 3,5 prosent, prisvekst på 1,75 prosent og kompensasjon for økte pensjonsutgifter. Hvordan kan dette ha seg? Hvorfor skrikes det ikke opp? Kanskje skyldes det måten budsjettet er satt opp på. Budsjettet for 2004 var nemlig på 738 millioner, og utfra det kan en reduksjon på et par millioner godt forklares med blant annet endringer i befolkningas sammensetting og ny fordeling av oppgaver mellom kommunen og bydelene. Men likevel - hvorfor brukte bydelen så mye mer? Har noen sett fortau belagt med gull? Serveres det indrefilet til lunsj på bydelens kantiner og sjukehjem? Er det et overveldende oppveksttilbud til små og store barn? Vi har ikke sett det.
Budsjettsprekken har vært tydelig lenge, og bydelen har allerede vært gjennom flere runder med kutt. I administrasjonen regner en nå med at det må skjæres rundt 50 millioner kroner i forhold til det forbruksnivået bydelen hadde i oktober. (Det heter forresten ikke skjære. kutte eller spare - det heter at "vi har ei utfordring på 50 millioner". Ja, det får'n si.)
50 millioner - det er omtrent den totale bevilgninga til barnehagene i bydelen. Eller det er kostnadene ved å drive Grünerløkka sjukehjem.
Bydelsutvalget bad i sommer alle underliggende virksomheter lage en oversikt over mulige sparetiltak. De har nok vært gjennom den øvelsen noen ganger før, men de prøver likevel så godt de kan.
Om barnehagene halverer antallet foreldremøter og slikt på kveldstid, så sparer en 417.000 kroner i overtid. (Men det blir også færre dugnader for å pusse opp lokalene.) Om en satser på å hente inn vikar først etter 16 dagers sjukefravær, kan en spare nesten en million. (Men kanskje blir det flere langtidssjuke. Og kanskje må barnehagen stenge enkelte dager.) Det lille mattilbudet som er, kan kuttes. Det kan kjøpes færre bøker og trikkebilletter - og den ene kveldsåpne barnehagen i bydelen kan kutte det tilbudet. Litt er det å hente.
Fagsenteret for barn og unge kan inndra ei støttepedagogstilling - 400.000 spart, og mindre støtte til barnehagene. De kan redusere tolketjenesten for innvandrere som skal ha helseinformasjon - 94.000 spart. Barnevernet kan la være å ta inn vikarer ved barselpermisjon og slikt. Det er fullt mulig å spare en million på det. Men om det fører til i snitt ett barn mer på institusjon, så går vinninga opp i spinninga.
Bydelsutvalget og komiteene kan få det meste av sakspapirer elektronisk. Så skyves utskriftskostnadene over på den enkelte. Det er en form for privatisering det også. På sosialsenteret kan de inndra ei av tre stillinger som økonomisk rådgiver. Det er 400.000 spart på den posten. Kanskje betyr det at en må ut med mer i sosialhjelp. Jobbsenteret på Løkka, som har vært en slags suksess når det gjelder å hjelpe folk, er allerede under avvikling. Kutter en de siste fem stillingene, spares to millioner - og unik kompetanse går tapt. Og når den ene reinholderen går av med pensjon, så klarer sikkert den andre heile jobben.
Slik fortsetter det. Side opp og side ned med velvillige forslag til kutt. Men hvor mye de enn forsøker, så er det ikke mulig å komme opp i mer enn 25 millioner - halvparten av "utfordringa".
Det må altså skarpere lut til. Når dette skrives, jobber bydelsadministrasjonen med å utføre sin pålagte oppgave - å komme med et budsjettforslag i balanse. Vi gråter med dem.
Da kan det for eksempel bli slik:
Og enda er vi ikke i mål. Hva gjør vi da?
På et budsjettseminar nylig antyda RV at det nå burde være nok, at dette er et katastrofebudsjett. Det er for så vidt noe vi har sagt før også, men nå må da snart de andre partiene også se at dette er en slakt av bydelen. Å nei. "Nå må RV fortelle oss hvor i bydelen det er nød," sa Høyres mann. "Vi får nå prøve å få til balanse," sa SVs mann. Ansvarligheten overfor de høyere makter kjenner tydeligvis ingen grenser.
RV på Grünerløkka mener at bydelens primære oppgave er å sikre tjenestetilbudet for innbyggerne. Offentlig sløsing er ingen god ting. Derfor skal vi naturligvis se nøye på alle forslag til mer effektiv og rimelig drift som kommer. Dette skal vi gjøre i samråd med de ansatte og brukerne. Men det er ikke vår jobb å slakte. Vi vil ikke stemme for et eneste kutt som innebærer forverring for dem som bor i bydelen. Vi vil tvert imot fremme forslag som utvider og bedrer tjenestetilbudet, f.eks
Bladet Kapital har beregna at landets fire hundre rikeste er blitt 100 milliarder rikere i løpet av det siste året! Så skulle Norge ikke ha råd til det vi har lista opp. Det er i så fall et heilt klart og entydig valg fra politikerne. Og da får de samme politikerne ta ansvaret, og ikke skyve det over på bydelene. Skal det slaktes, så får byrådsleder Lae og trioen Stoltenberg/Halvorsen/Haga svinge kniven.