ydmyk.no

Er det fred om krigen er over?

(1999)

Bombinga av Jugoslavia er slutt. Hver lørdag så lenge krigen varte, hadde Tverrpolitisk komite mot krigen på Balkan demonstrasjon på torget i Tromsø. Vi protesterte mot Nato-bombinga såvel som mot den serbiske terroren overfor albanerne i Kosovo. Nå spør vi: Er det virkelig fred om krigen er over?

Nato har gjort Jugoslavia om til en ruin, og motsetningene i regionen er sterkere nå enn tidligere. Det ville være uklokt å kalle det fred, når bombinga nå erstattes av en de facto Nato-okkupasjon av Kosovo.

Dette har vært en krig i strid med folkeretten. Det er ingen tvil om at Milosevic-regimet er rått og ubarmhjertig, og at politikken det fører mot albanerne i Kosovo. er gjennomført brutal. Men Nato-felttoget har ikke avverga en humanitær katastrofe, men forsterka den.

I heile Jugoslavia er tusener av uskyldige drept og lemlesta. Millioner er terrorisert av nattlige luftvernsirener og bombedrønn, frarøva varme, lys, trygghet. Bomber ute av kurs har truffet et aldershjem, ei fødestue, et fengsel, et sjukehus, boligkvartal, en flyktningkonvoi, nøytrale ambassader, en UCK-base, en albansk landsby og Bulgarias hovedstad. Men ikke bare «feilbombingene» har skapt lidelser. Nato har planmessig bomba bruer, vann- og kraftverk og andre installasjoner av stor sivil betydning. Dermed ligger Jugoslavias infrastruktur i ruiner, et faktum som trolig vil koste flere liv enn bombinga. Del vil ta tiår og koste milliarder av dollar å bygge dette opp igjen.

I Kosovo har bombene gitt dekke for serbiske dødsskvadroner, påskynda massakrer og oppildna langvarig etnisk hat. Landet er nå så ødelagt og hatet så styrka at vi vanskelig kan tenke oss albanere og serbere som lever sammen i fred der på lang tid. Nær en million flyktninger har søkt tilflukt i leire der de mest elementære behov forblir udekte.

Den etniske rensinga fortsetter nå, men i «favør» av albanere. Talsmenn for Nato har «råda» serberne til å rømme. Dette vil presse fram ei deling av Kosovo, etter hvert ei kjent løsning på Balkan.

I denne situasjonen vil dette kunne være fornuftige krav:

• At FNs deltakelse i ei fredsløsning ikke må innebære en de facto Nato-okkupasjon av Kosovo, men gjennomføres med kommando og størst mulig andel tropper fra nøytrale land.
  
• At oppbygginga av en sivil administrasjon må gis topp prioritet som et middel til å gjøre den militære administrasjonen så kortvarig som mulig.
  
• At Norge og de øvrige Nato-landa må gi betydelige bidrag til gjenoppbygging av heile området.
  
• At Nato må ta et særegent ansvar for opprydding av de tusenvis av udetonerte sprengladninger de har spredd i regionen.
  
• At det legges stor vekt på å støtte organisasjoner som arbeider med fleretniske nettverk.
  
• At fredsforhandlingene må forholde seg til situasjonen, særlig for flyktningene, i heile det tidligere Jugoslavia, og at alle etniske grupper må kunne delta.
  
• At flyktninghjelp i området ikke må utelukke flyktningenes rett til å søke og få asyl i Norge, og at hjelpeprogramma også må omfatte serbiske flyktninger fra Krajina og Øst-Slavonia.
  
• At den serbiske undertrykkinga av albanerne i Kosovo må opphøre. Hvis ikke, må folket i Kosovo gis rett til sjølbestemmelse.
  
• At Norge må ta skritt for å gjenreise og styrke FN og OSSE som instrumenter for internasjonal konfliktløsning med heilt andre og bedre metoder enn det Nato har presentert.
• At Natos – og dermed Norges – nye forsvarsstrategi («out of area») må settes på den politiske dagsorden så det norske folk kan bli kjent med de lokale og globale konsekvensene av
  denne politikken.