(2006)
Bydelspolitikerne Jens Lange (Frp) og Ulf Granli (H) er i Østkantavisa 5. oktober svært begeistra for Frp/H-byrådets budsjettforslag for 2007. Fra Rådhuset har vi dessuten hørt Rune Gerhardsen fortelle at forslaget er reine, skjære Ap-politikken. Jubel over heile fjøla, kan det se ut som, en jubel som ser ut til å gjelde også for situasjonen i inneværende år.
Nylig fikk nemlig bydelsutvalget på Grünerløkka presentert regnskapstalla for årets åtte første måneder: Om tendensen holder seg ut året, så vil bydelen ende opp med et underskudd på bare åtte millioner. Når så byrådet – på grunn av høyere skatteinntekt enn forventa – foreslår ei tilleggsbevilgning til bydelene (ni millioner til Grünerløkka) nå mot slutten av året, ja da er den hellige balansestreken absolutt i sikte.
Det var derfor ikke rart at politikerne og administrasjonen smilte. Det kunne en koste på seg, når bydelen for første gang på veldig lenge kan gå inn i et nytt år uten et digert underskudd å drasse på.
Hvorfor går det så bra? Det fikk vi se på fine grafer. Sosialhjelpsforbruket er på veg nedover. Alle nikker – det er bra. Salget av sjukehjemsplasser til andre bydeler øker. Det er som budsjettert, bare ikke fullt så fort som planlagt.
Men så er det altså noen grafer bydelsutvalget ikke får se. Det er ingen plansje som viser redusert matkvalitet i barnehagene. Vi får ikke se de stadig flere sjukedagene som ikke dekkes opp med vikar. Vi blir ikke vist misforholdet mellom den nedbemanna pedagogiske veiledningstjenesten og det økende tallet barnehagebarn. Det er ingen søyler som viser hvor mange hjemmehjelpsbrukere som har fått færre tildelte timer, etter at BU i vår vedtok å ha en time i måneden som standard.
For hver figur vi får se, er det femti som ikke vises fram. Og de ansvarlige politikerne, som er lært opp til å prise budsjettdisiplinen, smiler over utsikten til balanse.
Dette er kuttenes psykologi. Vi glemmer så uendelig fort hvordan det var før. Det er ikke mer enn tre år sia barnehagene i bydelen hadde egne kjøkkenassistenter og serverte varm mat. Gradvis har det blitt kutta. Nå er det frukt og melk og medbrakt. Gamle dager synes som en uoppnåelig luksus. Men i bydelsutvalget er det jubel og fryd: Vi har fått budsjettbalanse.
Men ok, byrådets 2007-budsjett ser faktisk ut til å være noen kilo mindre trykkende enn tidligere budsjetter. Ikke desto mindre foreslås det store kutt, eller som det heter på byrådsspråket: «Effektiviseringsuttak». I sin visdom har byrådet bestemt at bydelene kan effektivisere sine tjenester med 55,6 millioner kroner i 2007. Det er rett nok slik at bydelene skal få 100 millioner mer til eldreomsorg og 50 millioner mer til barnevern. Men over en tredjedel av dette er altså trukket inn igjen, lenge før året er begynt.
Hva er så «effektivisering» i denne sammenhengen? Det veit vi i grunnen godt, for det har bydelene drevet med i årevis. På Grünerløkka har ordet de seinere åra blant annet betydd å:
Vi kunne fortsette. Alt dette er foreslått de siste par åra. Det meste er blitt vedtatt. Noen forslag er slått tilbake å grunn av beboernes motstand. Men du kan være sikker på at forslagene kommer opp på nytt. For det skal alltid «effektiviseres» mer.
«Effektiviseringsuttaket» er altså et tenk-på-et-tall. Det er plassert nesten usynlig inn i den allmenne rammebevilgninga til bydelene. Det er ikke knytta til konkrete tiltak som kunne gjort byens tjenester enklere og bedre. Dermed er og blir et rettere ord «kutt» – eller endatil «slakt».
Grünerløkka er en av fire bydeler som, ifølge byrådets budsjettforslag, får redusert bevilgning i 2007. Bakgrunnen for dette er kriteriesystemet, et opplegg for «objektiv» fordeling av midler. For Grünerløkka er bakgrunnen en «dramatisk» nedgang i tallet på eldre. Bydelen blir stadig mer ung, kvit og trendy. (Hvorfor dette skjer, om det er ei ønskelig utvikling, om noe kan gjøres for å motvirke utviklinga – det er aldri et tema.)
Hva består dramatikken i? For eksempel dette: Fra 1. januar 2005 til 1. januar 2006 er det blitt 35 færre Grünerløkka-beboere over 90 år. En reduksjon med 11 prosent. Men fortsatt er det 284 mennesker i denne gruppa. Hadde tjenesten vi tilbyr de eldste vært fullgod, ville det ikke vært vanskelig å forsvare en viss reduksjon når antallet brukere går ned.
Men tjenesten er ikke fullgod. Tvert imot har bydelsutvalget de seinere åra slakta mye av den. Når antallet brukere synker litt, burde vi ikke da ta det som et pusterom og oppgradere kvaliteten litt? Men nei. Kriteriesystemet er et system for glemsel – det antar heile tida at siste budsjett var perfekt. Gamle kutt vil aldri bli retta opp.
Et annet eksempel på objektivitetens svøpe er sammenlikninger med andre bydeler. På Løkka har vi flere sjukehjemsbrukere enn bygjennomsnittet. Det har derfor vært en uforståelig kampoppgave for bydelspolitikerne fra flere parti å kvitte seg med sjukehjemsplasser. Men tar slike bygjennomsnitt hensyn til at levealderen i øst fortsatt er ti år kortere enn i vest? Tar de hensyn til kvaliteten på boligmassen? Eller folks mulighet til å kjøpe seg tjenester som gjør livet i heimen lettere? Dessverre gjør de ikke det.
Litt morsomt – for dem med morbid humor – er det at vi får nokså lite uttelling av at antallet unger i bydelen øker dramatisk. Fra 2007 endrer en nemlig barnehagefinansieringa fra én «objektiv» måte til en annen. Det medfører derfor ei redusert bevilgning på 1,9 millioner kroner til Løkka, samtidig som tallet på unger øker. (Egentlig skal det være 3,9 millioner mindre, men vi slipper med halvparten det første året.)
Hva er det som heilt konkret ligger i det flotte budsjettforslaget for Grünerløkkas del? Når regnskapsfolket har gjort alle korrigeringer som må til for å sammenlikne tall, så finner vi ut følgende:
Er Lange og Granli fortsatt over seg av begeistring?