(2006)
«Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Dette kjente sitatet fra Paulus første brev til korinterne ser ut til å passe godt inn i flere debatter som går for tida.
Først og fremst naturligvis diskusjonen om tiltak mot tvangsgifte og forslaget om aldersgrense for å dyrke fram den virkelige kjærligheten. Men også redaktør Braanens angrep nylig (Klassekampen 5. oktober) på parolen om å oppløse familien.Jeg får en svak lyst til å omformulere Paulus litt: «Men størst av alt er naiviteten.» For ekteskapet og familien som institusjoner har da minimalt med kjærlighet å gjøre. Stikkordet for begge er mye kortere, bare tre bokstaver: ARV. Det gjelder i genetisk forstand med folks (særlig menns) begeistringstru på at egne praktegenskaper bør viderebringes. Men i hovedsak reint økonomisk: Hold på eiendelene, og spleis dem gjerne med nabogrupperinger. Denne parolen ser ut til å gjelde nærmest uansett hvor mye eller lite eiendeler en måtte ha.
Arv kan kanskje til tider ha hatt sine fornuftige sider, men det er vanskelig å se hva som er igjen av det. Jeg er sjølv av de lykkelige som har ei ganske stor, fullt nedbetalt leilighet å bo i. Det er noe jeg unner alle. Men en vesentlig grunn til at jeg har det slik, er altså arv. Finnes det noen god grunn til at jeg skal ha denne fordelen? Er det ikke like gammelmodig som kongebryllup og spørsmålet om fargen på Mette-Marits blod?
Like uforståelig som å sende unge jenter for å gifte seg med en fetter de aldri har sett før? Mitt forslag i den store kjærlighetsdebatten er derfor: Opphev arveloven, og se hva som skjer.