(2003)
Klassekampen introduserer 22. august en ny og interessant form for politisk journalistikk. Over to sider presenterer kulturjournalist Nils-Øivind Haagensen Rød Valgallianses
kulturpolitikk. Dette gjør han på bakgrunn av et avsnitt i et valgløpeseddel og et underkapittel i partiets prinsipprogram. Haagensen framstår som en slags djevelens advokat, han går nøye til verks og analyserer setning for setning. Undervegs stiller han mange spørsmål, men føler visst aldri behov for å rette disse til RVs politikere, for eksempel andrekandidaten i Oslo, Liv Gulbrandsen, som siteres flittig.
Det skal bli spennende å følge avisas gjennomgang av de øvrige partias kulturpolitikk. Jeg innrømmer at Haagensen har mange poeng.
Det er et problem for forfattere av både programdokumenter og flygeblad at formuleringene ofte kan bli svevende og lettvinte. Tida er kort, plassen er begrensa – og ikke minst er viljen gjerne kommet litt lenger enn tanken. Noen er opptatt av kjellerband, og da skrives det om det. Akkurat da var det ingen som hadde problemer rundt ballettdansernes
pensjonsalder i hodet, så det blei ikke nevnt. Det er utvilsomt for få aktive kulturarbeidere som har vært engasjert i utviklinga av RVs kulturpolitikk, noe som blant annet fører til at
fritidsaspektet får et dominerende preg i tekstene. Haagensen har derfor rett i at det står altfor lite om den profesjonelle kunsten. Sjøl faller han i den andre grøfta: For ham er nemlig ikke skolekorps kultur. «Men åkei –,» for å sitere ham sjølv i et av hans overbærende øyeblikk.
Mitt hovedanliggende når jeg gidder å skrive et svar på denne kommentaren, er imidlertid de to siste avsnitta til Haagensen. Her raljerer han stort over følgende fra RVs ulturprogram:
At den private eiendomsretten skal bort under sosialismen, også når det gjelder kunst.
Nå burde det ikke være ukjent for en som tar seg arbeid i ei revolusjonær avis, at den private eiendomsretten sånn generelt står for fall i et sosialistisk samfunn. Om han i tillegg fulgte litt med i debatter på venstresida de seinere åra, kunne Haagensen fått med seg spennende meningsutveksling om hvor fort og på hvilken måte en kan få livsnødvendigheter som bolig og mat ut av markedet.
Kultur er også ei livsnødvendighet. Og på store deler av dette feltet (litteratur, musikk, mye bildekunst) er vi allerede i den fantastiske situasjon at dagens teknologi muliggjør nærmest kostnadsfri massespredning. At dette i utgangspunktet er til beste både for demokratiet og kulturen, står for meg som sjølvsagt. Haagensen derimot synes visst det bare er ille.
I dagens samfunn fører informasjonsteknologien unektelig til problemer for skapende og utøvende kunstnere som risikerer å ikke få betalt. (Likeså for alle slags formidlere, forleggere
og andre mellomledd, som verken får betalt eller profittert.) Dessverre virker det som kunstnernes og formidlernes organisasjoner i all hovedsak har valgt en defensiv strategi mot dette: Spredning av kunst gjennom ny teknologi (for eksempel nettet) skal hindres mest mulig: Åndsverkloven strammes inn og det utvikles tekniske sperrer som skal hindre kopiering
og spredning. Dette fører til meningsløse og reaksjonære rettssaker som dem mot DVD-Jon og Rød ungdom.
Kunstnernes valg av strategi er forståelig, de skal jo leve, men like fullt bare akseptabel på svært kort sikt. Den teknologiske utviklinga gjør at de er dømt til å tape – og det sannsynligvis lenge før sosialismen gjør sitt inntog. Det eneste fornuftige alternativet er å gå offensivt til verks, uttrykke glede over at verden går framover og over at det en skaper kan spres over heile kloden. Derfra må en ta diskusjonen om hvordan kulturarbeiderne skal få til ost på brødet. Og da blir det faktisk rett som RVs program anviser (og Haagensen håner): samfunnet skylder å forsørge profesjonelle kunstnere.
La meg minne om at samfunnet allerede i stort monn gjør det – gjennom stipender, statsinstitusjoner, innkjøpsordninger, momsfritak og så videre. Dette betyr altså at det ikke er noe prinsipielt nytt som RV foreskriver. Men en offensiv politikk vil være å si at disse ordningene må utvides og utvikles kraftig.
Haagensen avslutter med å akke seg over at statsstøtte og internett vil ta «profesjonen bort fra de profesjonelle ». Ja, slik er vel elitistenes mareritt. For oss andre er det ikke noe nytt at vi med glede ser fram til et samfunn som Marx beskreiv slik: «ei framtid der ingen har et eksklusivt virksomhetsområde, men kan utdanne seg i hvilken retning han vil, (…det
blir) mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker».
Kanskje møtes vi der, Haagensen?