(februar 2012) (internt innlegg)
Jeg trudde jeg ikke brydde meg særlig om hvem som blir leder i Rødt etter landsmøtet, men etter å ha tenkt litt gjør jeg visst det likevel.
Jeg må gå en liten omveg: Jeg teller opp og finner at jeg har vært medlem av AKP/RV/Rødt under 15 ledere. Med fare for å fornærme dem alle må jeg vedgå at det har betydd lite for min politiske forståelse og aktivitet hvem det til eihver tid har vært. Når det har kommet nye ledere, har jeg sjelden vært involvert i utvelgelsen, ikke en gang den tida jeg sjøl satt i et sentralstyre. Det har ikke bekymra meg, og om noen av de utvalgte skulle ha gjort jobben sin dårlig, så har jeg merka lite til det. Jeg – og de fleste jeg har jobba sammen med – har i all hovedsak levd våre politiske liv heilt uavhengig av personen på toppen. Derfor har jeg tenkt at det ikke er noe å bry seg om. Bjørnar eller Turid? Som mange (alle) har skrevet: To sympatiske, flinke og greie mennesker. De har begge sine sterke og svake sider, og jeg veit ikke om at jeg har viktige politiske uoverensstemmelser med noen av dem, i alle fall ikke kortsiktige. Det går altså bra uansett.
Ved nærmere ettertanke er det imidlertid noen ledervalg som nok har vært spesielt gunstige, om ikke for meg direkte, så for partiet og vår del av venstresida. Jeg skal nevne tre, kanskje var det flere. Da Solveig Aamdal gikk bort i vinter, var det flere som sa at ho var rett person til rett tid. I en periode da bevegelsen var svak og det lå åpent for splittelse og fraksjonskamper, gikk ho i spissen for å få oss alle engasjert i EU-striden. Dette virka samlende, og AKP/RV blei viktige brikker i arbeidet som hindra norsk medlemskap. Jeg var ikke klar over hennes vesentlige rolle da, men når jeg hører om det i ettertid, virker det rimelig. Da Torstein Dahle blei den første lederen i Rødt, trur jeg det var et veldig riktig grep for å sikre at det nye partiet blei limt sammen. Nå blei det likevel noen utmeldinger – ironisk nok flest i Torsteins nærmiljø – men det kunne gått mye verre tatt i betraktning at det lå en god del misnøye i lufta. Iherdig arbeid fra Torstein og hans team fikk rydda opp og gjort at Rødt framstår som et samla parti i dag.
Det viktigste skiftet trur jeg imidlertid var i 1984, da Kjersti Ericsson blei leder i AKP. Ho blei den første av en serie sterke kvinnelige ledere i partiet, noe som er ganske enestående. Jeg veit ikke om det førte til umiddelbare endringer, men jeg føler meg sikker på at dette var begynnelsen på et skifte både i politisk fokus og i organisasjonskultur som har hatt stor og varig betydning for bevegelsen vår og også et godt stykke utafor den. Det var nok ikke Kjerstis fortjeneste aleine, men skyldtes et godt organisert arbeid fra ei stor og klok gruppe mennesker som visste hva de ville – og som ville noe bra. Det er blitt kalt «kvinneopprøret i AKP». Jeg må innrømme at jeg ikke så det den gang, blind mann som jeg var. Men jeg har gleda meg mye over det i ettertid.
Ut fra dette noe beskjedne materialet trekker jeg den konklusjon at valg av leder faktisk kan ha betydning, men om denne betydninga skal være varig og stor, så må ledervalget knyttes til noe mer, slik som da Kjersti overtok «på vegne av» kvinnene.
Tilbake til 2012. Hva er argumentene for Bjørnar? Jeg har ikke registrert noen vesentlige politiske argumenter som viser at han står for noe annet enn nåværende leder. Det jeg ser, er utvilsomt korrekte påpekninger av at han er dyktig til å håndtere mediene og at han kan ha en evne til å inspirere innad og skape interesse for partiet utafor medlemsmassen. Absolutt gode egenskaper, men jeg er ikke overbevist om at det er nødvendig med ledervervet for å utnytte dem. Dagens posisjoner som nestleder og gruppeleder i bystyret, supplert med en sannsynlig førsteplass på stortingslista for Oslo, bør gi de beste muligheter. Jeg ser altså ikke at Bjørnar og de som argumenterer for ham, har noe eget program for organisasjonen, verken politisk eller organisatorisk, bortsett fra medietekket. Skal vi skifte ut en eksisterende partileder som gjerne vil fortsette, med en ny, så trengs det bedre grunner enn det vi har fått til nå.
Jo forresten, det er et argument til: Det sies at om Bjørnar er partileder, så vil han ha en bedre mulighet til å bli valgt inn på Stortinget i 2013. Jeg trur det argumentet holder saklig sett – økt fokus gir bedre sjanser (om en ikke driter på draget, og det satser vi på ikke skjer). Men jeg synes ikke argumentet er viktig nok: Vi velger ikke leder etter hvem som kan komme inn på Stortinget – ledervervets hovedfunksjon er ikke å være reklameplakat i stortingsvalgkampen?
Noen har sagt at trippelkombinasjonen partileder/bystyre/storting kan bli vel heftig. Jeg merker meg at flere har svart på dette ved å si at den organisatoriske delen av partiledelsen i stor grad kan driftes av kontoret (nestleder(e), sekretær, ansatte). Da er det at det for alvor butter imot for meg. Når Bjørnar kommer på tinget (vi krysser fingrene og jobber hardt for det!), så vil han og de ansatte i stortingsgruppa bli et kraftig politisk tyngdepunkt i Rødt. På Stortinget driver en i stor grad med «de daglige spørsmåla»; tunge samfunnsmessige prosesser gjør at arbeidet der med nødvendighet vil dreie seg om å reformere dagens samfunn (eller ikke reformere det).
Jeg mener det er svært viktig for et revolusjonært parti å være opptatt av reformer. Det er ikke reformisme. Reformisme blir det bare om en mener at reformene er «alt», at en kan reformere seg fram til sosialismen. Det mener ikke Rødt, og det vil våre folk på Stortinget heller ikke mene. Men når vi får et politisk tyngdepunkt så nært knytta til reformarbeid, så trengs det ei motkraft – et alternativt tyngdepunkt.
Dersom vi mener alvor med å være et parti for heile landet og et parti der arbeid utafor folkevalgte organer er minst like viktig som innafor, så trenger vi altså en tung politisk ledelse av partiet som sådant. Fordi vi er en annen type parti enn de andre, så må vi organisere oss annerledes. Jeg vil at Rødt fortsatt skal være et revolusjonært parti, og jeg vil at partilederen skal ha sitt hovedfokus på dette feltet. Jeg er på grensa til å mene som prinsipp at partilederen vår ikke bør sitte på tinget. Dette er på samme vis som at jeg gjerne vil styrke Rødts plass i fagbevegelsen, og at jeg gjerne så at LO-lederen var Rødt-medlem – men jeg vil likevel ikke ha en Rødt-leder som har sitt daglige virke i LO-kontorene på Youngstorget.
Derfor ender jeg med å gå inn for gjenvalg av Turid som leder. Og jeg gleder meg – som mange andre – til å drive valgkamp for Rødt og for Bjørnar (eller en annen kandidat) til neste år.