(mars 2012) (internt innlegg, andre debattanters navn er sladda)
XX skriver: «I argumentasjonen til både Rød Ungdom og Rødt Blindern forsøker vi ikke å skille kandidatene på politiske uenigheter, men på hvordan man utfører politikken. Hvem klarer å koble sitt arbeid på en best måte opp mot ikke bare vår plattform, men også vår ideologi? Der har jeg allerede nevnt flere eksempler på hvorfor jeg mener Bjørnar [Moxnes] stiller sterkest.» Og videre: «For debatten sin del hadde det vært fint om YY eller ZZ enten kunne sagt seg uenig i at dette er viktig, ELLER vist til saker hvor Turid [Thomassen] har markert seg og klart nettopp på en slik måte.»
Dette er en litt underlig måte å tenke på, synes jeg. En smule individualistisk, kanskje. For Turid og Bjørnar jobber jo på samme sted, og de deltar på de samme ledelsesmøtene. Jeg håper de snakker sammen, og diskuterer taktikk, strategi og standpunkter. Jeg håper de fordeler oppgaver etter hvem som har tid og kompetanse. Jeg håper virkeig at resultatene vi ser, er et resultat av et kollektivt arbeid i dagligledelse, AU, LS og hvor en nå ellers henter inspirasjon og kunnskaper.
Gitt at dette er tilfelle, hvordan skal vi vanlige medlemmer vite hvem som «koble[r] sitt arbeid på en best måte mot ikke bare vår plattform, men også vår ideologi»? Jeg veit at Bjørnar kan være strålende i debatter, og han skriver gode debattinnlegg. Dette siste er naturligvis forutsatt at det er han som skriver dem. Det veit jeg egentlig ingenting om, men jeg antar det, ettersom han (etter det jeg skjønner) har et slags ansvar for partiets pressearbeid. Faktisk veit jeg ingen som betviler Bjørnars kapasitet på disse områdene, og hurra for ham. Men opptrer han i et vakum? Hva om jeg tenker at Bjørnar er god, men at han kanskje er blitt enda bedre under Turids ledelse? Kanskje bidrar hennes ledelse til at han videreutvikler si politiske tenking? Kanskje gjør deres felles prioriteringer at han får vokse i oppgaver der han er dyktig. Fra mi side blir dette spekulasjoner. Men om Bjørnars suksess utelukkende er Bjørnars eget verk (det finnes folk som er sånn), hva sier det da om hans evner som lagspiller og organisasjonsbygger? Minst like mye som det sier om Turids.
Jeg setter altså lite pris på denne individualistiske tilnærminga til lederspørsmålet. Jeg velger heller å se lederspørsmålet ut fra et av de mest kjente sitatene i vår bevegelse, fra salig Marx: «De herskendes tanker er de herskende tanker.» Jeg vil ha Bjørnar på Tinget. Det er et kjerneområde for herskernes tanker. Her kles eierklassens interesser i et allment språk, slik at vi alle skal tru at det som er bra for kapitalen, det er bra for oss. For en revolusjonær vil det å sitte på Stortinget virkelig innebære en heildagsjobb. Ja, bare det å vri seg litt fri fra herskernes språk og dagsorden er en kjempeoppgave. La Bjørnar konsentrere seg om den.
En av de falske herskertankene er at det «bare» er på Stortinget det drives med politikk. Det mener jo ikke Rødt, enda om det er et daglig slit å holde denne tanken unna. Når vi får ei stortingsgruppe med ressurser (uansett hvor flinke og stolte og røde de er), så vil denne tanken og forståelsen av verden slå inn over oss enda kraftigere enn i dag. Derfor mener jeg at det er nærmest livsviktig for Rødt å beholde et politisk tyngdepunkt utafor Stortinget. Et tiltak for dette er å ha en leder som har sitt hovedvirke fra partikontoret.
Det er heilt naturlig at andre partier ser annerledes på dette. For dem er spillet på Løvebakken og i regjeringskorridorene nærmest den eneste formen for politikk. Da må de ha tyngdepunktet sitt der. Det er ikke et sånt parti Rødt bør være.
Til slutt skal jeg likevel svare på XX sitt ønske om eksempler på Turids markeringer for «vår plattform og vår ideologi». Jeg veit jo ikke alt hva dama driver med, men jeg har hørt henne holde strålende appeller for faglige rettigheter i demonstrasjoner for Are Saastad og Monica Okpe, mot bombing av Libya, mot NDL, for flyktningenes rettigheter. På arrangementer som dette er det ofte mange appellanter som sier omtrent det samme, men Turid imponerer stadig med å komme med en litt annerledes vri, noe som peker ut over den aktuelle saken og gir den nettopp ei ideologisk ramme. De siste månedene har jeg sett avisinnlegg og utspill om blant annet Afghanistan, olje og gass i nord, flyktninger og rettssikkerhet, vikarbyrådirektivet, sidemålsundervisning og filippinske sjukepleiere. Jeg håper dette er uttrykk for det kollektive arbeidet i Rødts ledelse.