(1998)
Avisa Tromsø (som påstår å være ei uavhengig dagsavis) har 8. oktober en leder om streiken i Braathens. Konklusjonen er at det «er nok best at en så uansvarlig gruppe mister retten til å streike». I lederen heter det også: «Før fikk alle streikende varme støtteerklæringer fra AKP m-l. Luftens lønnsadel fikk også varme hilsninger. Nå får de noen hundre ansatte ikke støtte fra noen – bare fra hverandre.» Det er godt at Tromsø holder oss AKP-ere i øra når vi blir for slappe. Jeg legger meg sporenstreks knelende ned og ber om tilgivelse.
For naturligvis støtter vi flygerne i Braathens. Det burde vi ha sagt fra om mye tydeligere.
Vi støtter ikke flygerne fordi de har så lav lønn eller fordi det er trist at de får så lang reiseveg til jobb. De detaljerte krava har jeg for lite peiling på. Så i den sammenheng tar jeg sjansen på å stole på at fagforeninga finner ut av hva som er fornuftige krav. Likeså lar jeg villig dem godkjenne det kompromisset de nå ser ut til å ha gått inn på.
Hovedpoenget mitt – som AKP-er og som fagforeningsmedlem – er at Braathens ville bryte tariffavtalen de har inngått fordi de plutselig oppdaga at den er for dyr. Hvor ellers enn i arbeidslivet ville ei slik holdning til inngåtte avtaler bli akseptert og oppjubla på lederplass? Kanskje kunne Braathens skrive til flyfabrikken sin: «Kjære flyfabrikk! Vi har en avtale med dere om å kjøpe fly for 500 millioner. Men det blir så dyrt, og dere er så rike, og ingen liker dere likevel. Derfor beholder vi flya, og sender dere 400 millioner.» Men gudbedre, slikt gjør man da ikke – unntatt overfor sine ansatte.
Når flygerne i Braathens, som kanskje er ganske velstående og som har ei solid fagforening og kraftige kampmidler, går ut i streik for å forsvare tariffavtalen sin, så forsvarer de også tariffavtalene for alle andre (og svakere) grupper. Derfor støtter vi flygerne.
For øvrig overrasker det ikke akkurat at Tromsø vil begrense streikeretten. Dette har lenge stått på dagsordenen for alle de store partia, så vel som for NHO- og LO-ledelsen. AKP derimot, mener at organisasjonsfriheten og streikeretten for alle arbeidstakere, uansett yrke eller fagforeningstilhørighet, er viktige demokratiske rettigheter. Også om vi en gang skulle være uenig i krava.
(PS! Apropos lønnsadel. Kanskje Tromsø eller andre medlemmer av den fri og uavhengige presse kunne ta bryderiet med å finne ut hvor mye Erik Braathen og de andre sjefene og eierne i selskapet tjener.)