(2009)
Det er få ting som er så vinterkjekt som å fylle nevene med kram snø, forme ei perfekt kule og la den suse mot et utvalgt mål. Mindre kjekt er det å være målet og bli truffet i bakhode eller øye. Det gjør vondt og det kan være farlig.
Dette er grunnen til at i som jobber i skolen, ikke tillater snøballkasting i friminutta. «Men det var bare løssnø,» protesterer fjerdeklassingen som får tilsnakk. Eller «jeg kasta bare svakt» eller «jeg sikta ikke på ham». Innvendinger som godt kan være sanne, men som bare fører til endeløse og ørkesløse diskusjoner om en begir seg inn på den. Derfor har vi en regel, og den prøver vi å handheve nokså absolutt.
Nå er det snøballsesong i Sofienbergparken igjen. Men det er ikke fjerdeklassinger vi snakker om, og det er ikke snøballer. Det er voksne folk, og det er øl og vin. Fra sola har tørka gresset første gang i april og til langt ut på høsten er parken ei gedigen uteservering med alle rettigheter, men uten skjenkebevilling. Og det til tross for at alle veit at det er forbudt å nyte alkohol på offentlig sted.
«La nå folk ha det litt hyggelig,» lyder innvendingene. «Folk vil jo bare nyte det deilige været, og da hører en pils med.» Så går det tidvis litt over stokk og stein, det blir knuffing og utriveligheter, støy til langt på natt og pissing på gravstøttene. «Men vi kan ikke skjære alle over en kam. Det er bare noen få som lager bråk. Politiet må ta dem, og ikke ødelegge for alle andre.» Sier øldrikkerne og de forståelsesfulle og mange bydelspolitikere.
Men akkurat som vi ikke kan plukke ut de harde og skadelige snøballene på forhand, så kan ikke politiet ved en rundtur i parken plukke ut hvem som kommer til å lage kvalm om en halvtime eller tre. Vi ønsker vel heller ikke å leve i et land der du blir hanka inn av lovens handhevere for hva de trur du kommer til å gjøre.
Det finnes en klar regel for livet i parken: det er forbudt å nyte alkohol. Det er antakelig ikke en vanskelig regel å handheve heller. Ta et par politipatruljer, la dem starte i hvert sitt hjørne. Snakk hyggelig til dem som sitter der, fortell dem at der er forbudt, tøm ut øl og vin. Ryktet vil spre seg fort. Gjenta prosedyren med ujamne mellomrom. Følg om nødvendig opp med bøter.
Sofienbergparken er ei perle. Folk har hatt det hyggelig der uten alkohol, og det kan de fortsatt ha. Siste opptelling viste at det er 109 steder med skjenkeløyve i bydel Grünerløkka, de fleste av dem i gangavstand fra parken og svært mange med uteservering. Det er altså visse muligheter for å få slukka øltørsten på lovlig vis.
Hva er så problemet - bortsett fra at det er lovbrudd å drikke i parken? Slåssing, støy og urinering er nevnt. I tillegg kommer at det som kan virke trivelig på noen er skremmende for andre. Parken er sommerstid ikke et særlig trivelig sted for unger. Voksne endrer oppførsel når de drikker. Andre voksne veit det, tilpasser seg til det, morer seg til og med over det. For unger der det bare ekkelt.
Situasjonen blir ikke bedre av at bydelsadministrasjonen har bestemt at en stor del av parken i juni skal leies ut til en ølfestival. Arrangøren hevder at dette skal være en velorganisert og ordentlig kulturaffære. Kanskje blir det det – innafor gjerdene. Men hvem har ansvaret for de 25.000 venta gjestene når de forlater evenementet for å finne andre jaktmarker? Og hva slags signal er det til de, som ikke vil betale inngangsbillett, når de okkuperer resten av parken for en hyggepils.