(2000)
Tarifforslaget for privat sektor er lite å skryte av. Rett nok er den femte ferieuka endelig i boks – om to år og med en bismak: Rundt 20 år etter at Stortinget fatta sitt prinsippvedtak om mer ferie, må arbeidstakerne betale for gjennomføringa – med mindre lønnstillegg.
Lønnstillegget er svært magert, og finansieringa av etter- og videreutdanningsreformen er gitt på båten. LOs akseptering av en treårig tariffperiode, er spesielt dårlig for dem som arbeider i bransjer med små muligheter for lokale tillegg, altså kvinner og andre lavtlønte. Blir forslaget vedtatt, vil det føre til enda større lønnsforskjeller og enda lavere
kvinnelønn. LO-ledelsen har lagt seg flat for ytterligere et av arbeidsgivernes angrep på normalarbeidsdagen.
I avtalen er det lagt inn ei «klar forutsetning at bedriftene gis muligheter til å oppveie de konkurransemessigc ulemper som dette (utvida ferie) medfører med større fleksibilitet».
Det åpnes for at det lokalt kan inngås avtaler om arbeidstid utover de generelle reglene, herunder også endringer i ulempe- og overtidsgodtgjørelsene. I tillegg kan del gjøres tilsvarende
individuelle arbeidstidsavtaler. Dette er et opplegg for mer overtid uten ekstra betaling, for mer kveldarbeid uten tillegg. Kort sagt: Mer tyning av arbeidskrafta. Avtalen går inn i rekka med angrep på faglige og sosiale rettigheter. Et annet eksempel er innstiIlinga fra Arbeidslivsutvalget som nå er til høring. Her tas det til orde for å
fjerne eller svekke svært
mange viktige bestemmelser i arbeidsmiljøloven.
Normalarbeidsdagen er ei heilt sentral side ved arbeidsfolks lønnsvilkår. Alle angrep på den må bekjempes. Dette bør være hovedbegrunnelsen for å stemme nei i privat sektor. Arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor må avvise alle forslag om blåkopi på dette området.