(2006)
Noen av dem som har sett filmen Gymnaslærer Pedersen, påpeker at den er merkverdig tom for konkret politisk innhold. Ml-erne i Larvik har omtrent ingen praksis som knytter dem til den lokale hverdagen. Førstemaitoget har bare allmenne og til dels snåle paroler. Løpesedlenes emner forblir ukjent for oss. Og streiken får vi knapt vite hva gjelder.
Ved ny lesing av Dag Solstads bok oppdager jeg at den i stor grad lider av samme mangel. Jeg kan ikke huske å ha reagert på dette da jeg leste boka første gang i 1982. Kanskje er
grunnen at jeg den gang automatisk knytta hendelsene i boka til den politiske hverdagen jeg da levde i. Det var jo en samtidsroman. Nå, noenogtjue år etterpå, virker ikke sammenhengene
like åpenbare. Boka (og enda mer ftlmen) får preg av å være ei kjærlighetshistorie krydra med anekdotiske pussigheter.
Det tydeligste eksempelet er kanskje affæren med barnevognene. Det skal være førstemaitog, og Vietnam har nettopp seira. Men massene i Larvik møter ikke opp. I fortvilelse utbryter Nina Skåtøy: «Tell alle barnevognene også, glem ikke det!» Vips øker antallet deltakere fra 61 til 85. Det er lett å se på Nina som hysterisk og patetisk, og ikke tenke på det djupere innholdet i denne muntre historia.
Men la oss dvele litt mer ved talla. Fra 61 til 85. Dette er tall som gjentas flere ganger, så vi må anta at de er bokstavelig ment. Fra Solstads øvrige produksjon veit vi også at mannen
har en viss sans for tall. Det er altså (85–61 =) 24 barnevogner i dette toget. Tjuefire av sekstien voksne deltakere triller på barnevogn. Det er nesten 40 prosent. Vi kan vel trygt anta at noen vogner har begge foreldra med, og kan derfor regne med at over halvparten av deltakerne i toget hadde barn i førskolealder. Og ettersom Nina responderer panisk på at massene utenom partiet ikke har latt seg mobilisere, så kan vi kanskje gå ut fra at det samme er tilfelle i det daglige partilivet.
Likevel er altså unger nærmest fullstendig fraværende både i film og i bok. Men er det virkelig mulig å tenke seg en radikal bevegelse i Norge, der over halvparten har småunger og der dette ikke på noe vis preger livene deres – og politikken? Kanskje det var full barnehagedekning i Larvik allerede på 70-tallet?
«Ha sans for tall,» sa formann Mao. Så rett. så rett.