(2000)
Etter årets førstemaifeiring i Bergen har det gått en livlig debatt her i avisa [Klassekampen]. Terje Valen fra Bergen AKP har vært sentral på den ene sida. Jeg må vedgå at jeg ikke kjenner meg heilt igjen i en del av synspunktene hans.
Nå er det ikke bare enkelt å nøste opp trådene i Bergens-debatten, for det er i alle fall fire spørsmål som diskuteres: 1) Var det organisatorisk riktig av Bergen AKP å gå ut mot RV/SV-samarbeidet bare få dager før 1. mai? 2) Bør vi ha partimarkeringer i førstemaitoga? 3) Bør RV samarbeide med SV, og i så fall på hvilke premisser? 4) Er sosialisme og folkestyre akseptable paroler å fylkes under for en revolusjonær organisasjon?
Det første spørsmålet kan Bergen AKP og RV sikkert rydde opp i sjølv. Når det gjelder spørsmål 2 og 3, så er mi mening denne: Jeg er minimalt begeistra for partimarkeringer i
førstemaitog og andre demonstrasjoner. De er lite inkluderende og begrenser mulighetene for brei oppslutning. Som RV-medlem vil jeg også være svært skeptisk til felles ideologiske
markeringer med SV, som er et pro-bombeparti sentralt og et styringskåt nedskjæringsparti lokalt, i alle fall i Tromsø, som jeg kjenner best. Dette konkrete grunnlaget er for meg evig god nok grunn til å distansere meg fra partiet SV: Det er et unyttig parti og en svikefull alliert i folkeopprør i dag. Partiets praksis er et viktigere og tydeligere argument å bruke enn hvilken holdning det har til proletariatets diktatur. (For ordens skyld: SV har naturligvis en bråte kloke, hardt kjempende medlemmer vi absolutt bør samarbeide med i enkeltsaker.)
Terje Valen har etter hvert konsentrert seg om sosialismespørsmålet, og jeg innrømmer at han har noen viktige, teoretiske poeng. Det er åpenbart at overgangen fra kapitalisme til
sosialisme kan bli alt anna enn en dans på roser. Landet vårt kan være utarma etter en krig, og verden omkring oss kan være svært fiendtlig innstilt. Dette er det ingen grunn til å
legge skjul på, og jeg opplever at deltakere på studiesirkel synes det er spennende å diskutere, blant annet med utgangspunkt i Harald Minkens artikler i Røde Fane i fjor. Men om nå
sosialismens første år skulle kunne by på tøffe kår, så kan vel ikke det medføre at vi skal male «proletariatets diktatur» på førstemaiparolene våre nå? Hva skulle hensikten med det være?
Valen mener at sosialismebegrepet er unyttig for oss, dersom det ikke er soleklart at en med det mener «proletariatets diktatur». Han bruker også et synonymt begrep, den politiske kommunismen. Denne skal, etter det jeg skjønner, kunne anta både despotiske og demokratiske former. Begrepet har Valen fra Marx. Det betyr nå likevel ikke at det er AKP sin politikk, for det er faktisk slik at proletariatets diktatur ikke nevnes i partiprogrammet vårt. Heller ikke den despotiske kommunismen.
Valen mener det vil skremme herskerklassen dersom vi er krystallklare og våger å bruke disse begrepa. Tvert imot – det vil være en gavepakke til den. I årtier har vi vært hemma i vår politiske agitasjon av at undertrykkingsregimene i øst har diskreditert ordet kommunisme. Skal vi nå kriminalisere oss sjølv ved å hevde at det systemet vi kjemper for, godt kan bli despotisk. Ikke misforstå: Naturligvis kan det bli despoti etter revolusjonen, men det er i så fall ikke kommunisme.
I innledninga til prinsipprogrammet vårt heter det: «Vårt strategiske mål er et globalt, kommunistisk samfunn: Et økonomisk system med en økologisk forsvarlig bruk av jordas
ressurser, en samfunnsform uten lønnsslaveri, klasser, kvinneundertrykking og rasistisk undertrykking, der statlige grenser bygges ned.» Jeg synes vi skal fortsette å reservere begrepet
kommunisme for dette frihetens rike.
Sosialisme er ordet vi har brukt om vegen fra kapitalisme til kommunisme. Det er et klassesamfunn med feil og urettferdigheter, slik klassesamfunn nødvendigvis har. Fra «gamle
dager» minnes jeg imidlertid at vi snakka om «proletariatets demokratiske diktatur» under sosialismen, nettopp for å skille det i vesen fra «borgerskapets diktatur» under kapitalismen.
Dette skulle være flertallets, arbeiderklassens aktive demokrati, men med et nødvendig strikt regime overfor den nedkjempa herskerklassen. Det var slett ikke snakk om noe generelt despoti.
Utgangspunktet for bergensdiskusjonen er parolen «Frem for folkestyre og sosialisme», som RV og SV og en del andre gikk under i Bergen 1 . mai. Jeg synes som nevnt at det er dumt å gå i partiseksjon med SV første mai, og jeg er enig med Valen i at parolen langt fra er krystallklar. Men jeg synes han overdriver en smule når han framstiller den som en skadelig lureparole. Jeg synes i grunnen det er fint viss 200–300 mennesker går smilende i tog og erklærer at de er for sosialisme og folkestyre. Det tyder i alle fall på en slags folkelig bevegelse.
Og når noen er kommet dithen at de vil proklamere seg som tilhengere av sosialisme og folkestyre (og det er ikke for mange av dem i dag), så synes jeg AKPs oppgave må være å
samarbeide med dem så de kan vandre i «rett lei» i kort og langt perspektiv – for arbeiderklassen, mot imperialisme og kapitalisme, mot parlamentarisme og for reelt demokrati. Så: Istedenfor å rope ut at ordvalget deres gjør at togdeltakerne nødvendigvis er på veg mot reformismen, fortell oss heller hva slags politisk praksis de har!